header photo

STALL RAGGALITA

I balanse og bevegelse

Bevegelse eller ikke bevegelse

Det viktigste vi har er helsa vår. Den må enhver sjøl ta ansvar for, for å holde så god som mulig. 

Jeg tror at en balansert fysisk kropp også gir en balansert tankegang. Er vi i balanse fysisk, har vi lettere for å være i psykisk balanse. Jeg kommer ikke på noe dyr som kan gi oss så spesifikk fysisk og psykisk velvære som hest kan, jeg er jo selvfølgelig "hestegal", men dog. Dette gjelder ridning, stallarbeid og ja, hele hesteholdet i sin helhet. Det er både styrketrening, og det er smidighetstrening. Å komplementere med annen fysisk aktivitet, yoga, eller bevissthetsøvelser som feldenkrais (ATM awareness through movement) kan være supert for å lære seg å bruke kroppen riktig i det vi gjør, puste riktig, og lære oss å bruke riktige muskler til riktig tid.

 

Jeg vil påstå jeg er ung og sprek og har helsa i behold. Jeg er i mitt fjerde svangerskap og har fått erfare at jeg har en sterk kropp som holder med meg når jeg trenger, selvom jeg til tider føler at dette går «på helsa løs». Men kroppen min har også gitt tydelige signaler om at det er bevegelse som er det viktigste for å holde kroppen min ved like. Den knirker om jeg blir sittende for mye i ro, det samme gjør humøret. 

Siden jeg fikk mitt første barn for 4 år siden vært seriøst interessert i hest og ridning. Spesielt det fysiske aspektet med hvordan vi bruker kroppen vår, gjennom kursing i forhold til helse især, og via sentrert ridning, samt at jeg har en venninne som er både yogainstruktør og, nå turnusfysioterapeut. Det er så spennende, og det er så VIKTIG. Det er spesielt å tenke på at jeg gjennom et kurs som dreide seg om trening av terapihester, hadde en instruktør som kunne fortelle meg at jeg var stiv i korsryggen og overbevegelig i skuldrene. Så masse innsikt, fordi hun instruerer ryttere på terapihester?  

Og ganske riktig, jeg hadde stivet av i korsryggen for å "bære kroppen min" på enklest mulig måte, og verken lært meg - eller vært bevisst på hvordan jeg skulle bruke skuldre og armer i alt fysisk arbeid jeg gjorde som stallarbeid, husarbeid og f.eks. bæring av unger e.l. 

Jeg måtte treffe en rideinstruktør for å lære meg mer om kroppen min, og hva som var i ferd med å skje, og hva jeg kunne gjøre med det. Jeg erfarte at jeg kom langt med å bli oppmerksom på det, bevisst på det. Ved å bli bevisst kan man starte endring.

 

Det er ikke lengre sånn at det er bare eldre som har skavanker og er dårlig til beins. Nå er mitt inntrykk av at det er mange ungdommer som sitter stille. Som ikke er vante med å bruke kroppen sin, og også altfor få som faktisk får opplæring i hvordan man skal bruke kroppen, det er det jeg mener er virkelig "holdningsarbeid". Og at en god holdning i kroppen, gir en god holdning mentalt også. Vi tenker gjerne på holdningsarbeid som å endre dårlige mentale holdninger. Tro om vi trenger aktivt holdningsarbeid i Norge for å lære oss å bruke kroppen vår riktig, å "gå i holdning"? Jeg måtte også erfare via rideinstruksjon at som mamma til smått, var det ikke bra for kroppen min å ha barn hengende på hofta. Slippe muskulaturen og nesten med overlegg gjøre kroppen skeivbelastet. Det er fort gjort. Det å plasere ungene på hoftekammen for å slippe å bære dem/bruke krefter. Energisparing? Nja... Jeg innså at veldig mye jeg gjorde med kroppen var å stive av i korsryggen og "henge" på den. Jeg brukte ikke muskulaturen og var rett og slett svak i korsryggen.

Gjennom ridning har jeg lært meg at ved å styrke senteret, midten på kroppen, kjernemuskulaturen, så vil resten av kroppen bli mye mer tilfreds. For en befrielse å kunne bruke kroppen min på en måte som forebygger skader, enn å bruke kroppen min for senere å måtte fikse og nærmest "rehabilitere" en kropp bært av dårlig holdning gjennom livet. Og jeg kan med handa på hjertet si at jeg tror ALDRI det var snakk om på skolen hvordan vi skulle bruke kroppen. Og ingen fortalte meg det hjemme. Mamma har forsåvidt vært opptatt av holdning, jeg husker hun maset på søstra mi: "Rett deg opp, fram med puppene!" - når hun ble hengslete i ryggen. Var det riktig å skyte fram puppene da? Da svaier vi jo gjerne i korsryggen, kan jeg påstå nå, ganske mange år senere.

 

Det er vel på tide at vi stopper opp litt i vårt utdanningssystem som vi er så stolte av her i Nord, og som vi mener de mangler i Sør, skolegang. Det er vel på tide at vi stopper opp og ser hva som skjer med kroppene våre, og begynner å se en sammenheng i høy utdannelse og masse tid på skolebenken - og like høye syketall?

"Månedens idealist kommer fra Kaldfjord utenfor Tromsø. - Jeg vil ikke godta verden som den er (...). Jeg vil kjempe og diskutere meg fram til verdiene jeg mener samfunnet og verden burde gjenspeile, sier Ragnhild" 

 

Som 17-åring finnes det et bilde av meg i knallrød skinnjakke, og kortklipt, blondt hår, sammen med den daværende statsministeren. I en artikkel om mange gode tanker. Ønsker og drømmer om å gjøre en forskjell. Jeg var aktivt medlem i "Changemaker", og jeg ville blant annet ha mer samfunnsfag inn i skolen. Og så ble jeg voksen.

 

Når lettvinte løsninger seirer, og det er vanskelig å bare se på seg selv og kun ta ansvar for sitt eget, er det lett å rettferdiggjøre eget liv ved å se på andre. Det kollektive. Og så kan vi velge å legge ansvaret på samfunnet når noe går galt. Etterhvert sitter vi der. Foran skjermen. Stillesittende, på rumpa. Det som samfunnet har lært oss gjennom atpåtil at vi har vært så sofistikerte, at vi tilogmed setter oss på skolebenken ETTER 13-års utdannelse. Vi fortsetter gjerne å sitte på rumpa etter 13 år på skolen. Hvordan kan vi endre et så innlært mønster? Vi blir dratt med på lasset av et samfunn som preges av latskap, paradoksalt med noe som ligner en «epidemi» som blir navngitt å hete ADHD, hyperaktivitet eller konsentrasjonsvansker.

 

Ganske merkelig, ikke sant? Å sykemeldes på grunn av utmattelse, stress og psykiske utfordringer, eller å bli karakterisert med en bokstavdiagnose, og så betegne det som sykdommer som Staten skal ta ansvar for.

 

Men hva eller hvem er det egentlig som er syk? Er det den enkelte som har plager av en eller annen art, den enkelte som sliter? Og hvem sitt ansvar er det enkelte menneske sin helse? Er det ikke ens eget ansvar å skaffe seg kunnskap, å bli bevisst, og å holde kroppen i best mulig form etter sine egne forutsetninger?

 

Jeg vil nesten påstå at det er samfunnet vårt som er litt i bakvendtland. Vi hever hodet og sier at de stakkars fattige landene i Sør, de har det så trasig, de mangler utdannelse. De mangler akademia. Jovisst fremmer utdannelse demokrati. Men hva har de der som vi ikke har i dagens akademiske Norge? De har god helse. 

 

De har ikke bekkenløsninger. De har ikke så høyt antall av mennesker med psykiske lidelser som vi har i Norge. Kanskje Norge har et godt demokrati og er et av verdens beste land å leve i økonomisk sett, men vi skårer lavt på både fysisk og psykisk helse, sist jeg sjekket (...det skal sies, det er jo noen år siden jeg satt på skolebenken).

 

Det diskuteres om sykemeldinger og sutrete nordmenn. Men hvem er det som har gjort det mulig å sykemelde seg ganske lettvint? Staten. 

 

Det legges til rette, mener jeg, både for å få en dårlig helse, og for at staten skal ta ansvar for alle våre behov. Få ungene inn i barnehagen så du slipper å leke med dem selv, få de gamle på gamlehjem så du slipper å anstrenge deg for å bruke for mye krefter på dem. Satt på spissen; Staten har fått oppdrageransvaret og forsørgeransvaret, og vi skal anstrenge oss minst mulig om de fysisk aktive ting. 

Ved å sy puter under armene på den norske befolkning, få de til å være mest mulig stillesittende gjennom gode ordninger og et felles ideal om mest mulig tid på skolebenken; så er det ikke overraskende at vi blir fysisk late, vel? (Er det ikke rart hvor man setter ting på spissen når man er engasjert? For, dette gjelder selvsagt ikke hele det norske folk at vi alle er late og dårlige til beins og stive i hoftene).

 

I dag finner vi fysioterapeuter, leger, ergoterapeuter, terapiformer og behandlinger i hytt og pine. Du får en resept. Har du et problem går du til legen. Om den legen ikke finner ut problemet så er han ikke kompetent. Ansvaret for din helse er h*ns, ikke ditt. Vi bruker kroppen vår, og mange ganger misbruker vi den fordi vi ikke tar ansvar for å bruke den på en riktig måte. I riktig holdning. Så går vi til legen når noe blir feil, og får behandling eller en mulig løsning der. Vi bruker hestene og deres kropper, uten alltid å ta ansvar for hva som skjer, hvordan kroppen fungerer, også tilkaller vi veterinær og equiterapeut for å få fikset en del problem som vi ikke kan ta ansvar for selv, men som vi kanskje har forårsaket i mangel på kunnskap. Jeg føyer meg godt inn i rekken selv. Både for mitt eget vedkommende og for hestene. Dog er google og wikipedia etterhvert blitt noen av mine bedre venner!

 

Har du hørt den nye folkesykdommen? «Livsstilssykdom». Det bunner vel i at vi lever våre liv på en måte som fremmer sykdom. Vår livsstil jobber i mot vår helse. Det er en ganske dårlig deal. Tilogmed hestene har hatt en tid med masse oppsving i en sykdom kalt «forfangenhet», og for mange av dem er årsaken at de står i ro, det er ikke bruk for dem, de er inaktive og får et dårlig og sukkerholdig kosthold.

 

Hva er kuren? Den gis verken av lege eller en personlig terapeut som kan fikse den enkeltes problem. Problemet er kanskje at mange av oss er gått bort i fra et samfunn på lag med naturen, fra bevegelse. Fra nok aktivitet. Nå er heldigvis trenden med å trene, springe på toppturer og løpe Birkebeineren i full utspring, og takk og lov. Det er vel kroppens rop om stillesittende dager på kontor eller på lesesal. 

 

Jeg var altså ung og idealistisk før, og ville ha mer samfunnsfag inn i skolen. Så ble jeg voksen. Nå skriker jeg etter mer gymnastikk og mer kunnskap om kroppen og hvordan den fungerer, inn i skolen. Om å ikke slippe ut magen og få kort brystmuskulatur fordi vi har «data-armer». Vi trenger å bevege oss mer for å holde kroppen i gang, i form, i god helse. Nå jobber igjen Staten på spreng for å ta ansvar for alle de inaktive, alle de sykemeldte, og kommunene har fått streng beskjed om å satse på å få folk ut i fysisk aktivitet. Hurra! Men hva med et holdningsarbeid som fokuserer på å bruke kroppen riktig, inn i grunnskolen? Ikke tvinge ungene til å sitte stille på stoler i mange timer om dagen? Det er ikke slik at all aktivitet er god aktivitet, og all bruk av kroppen er ikke utelukkende positiv. Bevissthet om hvordan kroppen fungerer, og bevissthet om hvordan vi skal sitte rett, løfte rett, trene rett, ri rett, you-name-it. Ved bevisstheten kan vi starte, det er der endringen starter. Hurra for bevegelse inn i skolen. Hurra for ridning som fokuserer på kjernemuskulaturen og ansvar for egen kropp. 


Det skal ikke være sånn at en må bli voksen og få vite av rideinstruktøren hvordan bruke kroppen rett, eller? Hva om jeg visste det i ungdomstiden? Eller fra barnsalder? Det er trist når 7-åringer kommer på ridning, svaier i ryggen og er for tunge i kroppen til å komme seg i salen, men det er også fantastisk at de kan lære noe om kroppen sin. Om riktig holdning. Derfor syns jeg det er suuuuupert at hesteinteressen er noe som tekker mange barn og unge. Muligheten til å få en bevissthet om kroppen og hvordan den fungerer i bevegelse. Hvordan ta ansvar for kroppen sin.


Bevegelse eller ikke bevegelse. For meg er det et spørsmål om å være eller ikke være. Om å være tilstede i kroppen, og om å ha det godt til sinns.