header photo

STALL RAGGALITA

I balanse og bevegelse

Vår filosofi

Hos Stall Raggalita utdanner vi ikke først og fremst ryttere, vi ønsker å utdanne hestemennesker.

Hos oss har vi i alle kurs vektlagt at det å primært være en rytter eller det å primært være et hestemenneske er to forskjellige ting. Vi ønsker å være et sted for hestemennesker.  Det betyr ikke at vi ikke kan tilby noe for den som kun ønsker å ri med minst mulig "hodebry", og det ville vært lett å instruere med teknisk hjelp som mange kjenner til: - Harde beskjeder med nedre del av beina for å få hesten fram (gjerne begge samtidig nesten som om vi rir en kenguru), og dra i tøylene for å få hesten til å stoppe, og å svinge. Det er imidlertid ikke slik god ridning burde være, mener vi. Og vi har som hovedmål å fremme all håndtering av hest på hestens premisser, både fra bakken og ifra salen.

Felles for både god ridning, og god hestehåndtering beror på at vi først og fremst setter hestens behag og motivasjon i fokus.

Derfor ønsker vi at alle, både nybegynnere og erfarne, skal lære helt grunnleggende det beste for hesten helt fra start. Derfor lærer vi våre kursdeltakere helt nedi 6-årsalderen, å ri med en bevissthet om hvordan de bruker kroppen så langt det lar seg gjøre. 

Det er ganske forunderlig hvordan søte stalljenter som er så ydmyke og så ømt børster ponnien før ridningen, når de setter seg opp og drar i tøylene og hestens munn, og praktisk talt sparker i hestens mage/bryst for å få den til å gå fram. Det er slik de tror ridning er. I mine øyne har de bare lært det på feil måte. På en bakvendt måte. Det som skal være forsterkende hjelpere blir deres første bruk. Hard bruk av våre bein i magen og draing i munnen. For Stall Raggalita er det vel så viktig at nybegynnere får en grunnleggende god og harmonisk forståelse av hva hest er, hva hestehold er og hva ridning dreier seg om. Slik vi behandler hestene fra bakken skal vi behandle dem når vi sitter i salen og motsatt. På en hyggelig måte!

En presis tilnærming og et godt fokus finner balansegangen mellom å gjøre så lite som mulig, men så mye som nødvendig.