header photo

STALL RAGGALITA

I balanse og bevegelse

Tidsklemma for våre firbeinte...

Tidsklemma inntar våre firbeinte venners liv.


Snarvei-ridning. Det er jo helt logisk at når vi skal forte oss med så mye annet, så må vi forte oss innen ridningen også. Vi vil ha resultater fortest mulig. Vi har ikke tid til å vente.

Som så mye annet som skjer på minuttet, på dager, istedenfor de langsomme korrespondanser og samarbeid, som fastfood, expressmail, expresskø, så har vi også fått «fastriding», eller «ekspresstrening». Dette er ikke snakk om galoppløp, og jeg skulle jublet om det var så vel. Et hurtig kosthold, hurtigtog, et hurtig hestehold, et hurtig liv. Er det ikke naturlig at hestene også må bli en del av våre hurtige løsninger?


Som hestemennesker (et menneske som er halvt hest og halvt menneske; en slags blandingsrase? Vi som er gått bort fra å være «vanlige folk» med vanlig «folkeskikk», tenker til tider som en hest eller om hest, beveger seg litt rart og har ofte blitt «litt på framparten» ved at ens egen bakparten er blitt litt større, mens overkroppen er mer muskuløs? :) vil vi gjerne bruke mest mulig tid sammen med våre hester, på våre hester, men det var den tidsklemma. Tiden som ikke alltid strekker til for å gjøre grundige jobber.


Jeg hadde en oppstallør en gang som hadde en hest som gikk kledd i dekken døgnet rundt. Kan dere gjette hvilken farge hesten var? Riktig, den var meget lys. Det var tidsbesparende å la hesten gå med dekken, for å børste grønne flekker av hestepærer som hadde klistrert seg mot pelsen tok for lang tid. Jeg er ganske sikker på at hesten ikke hadde hatt noe i mot å vente på å bli børstet ren, framfor å gå med dekken både natt og dag. Det er lettvinte løsninger. Ikke de beste hesteløsninger.


Som i alt annet så kan vi hurtigmennesker ha nytte av en bedre tålmodighet, og løsninger som ikke spiller på raskest mulig resultater. Så som i hverdagen, så som i ridningen. Jeg er sikker på at tålmodighet via kunnskap vil gi et bedre resultat, mens snarveier gir resultater som støtter opp om bruk-og-kast-mentaliteten. Ja, for bruk-og-kast-mentaliteten har vi tatt med oss inn i hesteverden. Jeg kan godt erkjenne at jeg er en av dem som har kjøpt og deretter måtte selge hest. Dog ikke på grunn av at hestene ikke var gode nok, av andre grunner, og jeg ønsker ikke å kritisere slike tunge avgjørelser. Og jeg skal også erkjenne at jeg er ikke tålmodigheten sjøl, jeg finner fort på snare løsninger i mange ting.



I denne tidsklemma som er blitt en integrert del av samfunnet vårt, så begynner man å finne tilbake til jordingen. Bakkekontakten. Finne tilbake til et senter. Mange begynner å søke tilbake til et annet grunnlag. Likevel er det mange som driver med snarvei-ridning. Snarveirdining vil jeg si er ridning uten grunnlag og forståelse for hestens anatomi og oppbygning, og ikke minst, sin egen kropp og oppbygning, sin egen energi og sitt eget fokus.


Jeg har hørt trenere som bruker treningsnivå som målestokk for hvor flinke de er. Hester som er trent fra et lett nivå til et høyere nivå på så og så mange uker. En måler sin suksess i tiden en bruker. I effektivitet. Er det fordelaktig for hesten å bli trent på kortest mulig tid, eller er det hensiktsmessig for hesten å trenes etter motivasjon, variasjon og tålmodighet? Jeg er på ingen måte imot intensiv og målrettet trening, men resultater som er langvarige er ofte bunnet i god tålmodighet, framfor raske resultater.


Mitt møte med Spanias fantastiske PRE-hester og dressurmiljø bar preg av mye usunt. Det bar preg av snarveier og hurtigløsninger. Konkurransene er satt opp på grunnlag av aldersgrupper, 4- 5- og 6-åringer, her er det ikke indivitets modenhet og individuelle tilpasning som gjelder, eller? En sport som er basert på økonomi, på å tjene penger på disse fantastiske skapningene, er ikke et god utgangspunkt. Mange av de grasiøse, følsomme hestene ble trent hardt, og i mine øyne ikke hensiktsmessig i forhold til anatomi. De gikk med tredje nakkevirvel som høyeste punkt, ikke ørene. De gikk med panna fremst, ikke nesa, og de hadde ikke harmoniske blikk. Jeg fikk være med på en ridetime, med en hyggelig trener forøvrig, men hennes øye for hest og dens naturlige villighet til å samarbeide, var kanskje ikke helt intakt. Hesten gikk spanske steg, passage, bøyde seg hit og dit, og gjorde alt hva den kunne for å forstå hva rytteren mente. En rytter som forøvrig ikke krevde stort av seg selv, men hesten, den skulle gå pent, den! Så her var det bare å sette den på plass, når den prøvde å gjøre alt annet enn hva rytteren litt knotete prøvde å forklare, -ikke gjennom sits og sin indre kontroll og energi, men med harde hjelpere. For å sette det på spissen så gjalt det om å gi mest mulig sjenkel, for så å holde den tilbake i tøylen, og resultatet var en forvirret hest, som deretter fikk noen reale runder med pisken for å ikke være lydig nok, mens instruktøren lo av at det hele så komisk ut i hennes øyne. 


--> To be continued...